rorosku og kjerka

Gravet filet og kalvestek av Rørosku ble en vellykket middag og grunnlag for samtale om biologisk mangfold.
Vi var heldige og fikk med oss Reidun Roland og Marcus Becker fra Røroskuas Venner og Avlslaget for Sidet Trønderog Nordlandsfe. Det var klart at vi hadde felles interesse og ble enige om at vi måtte samarbeide for å få Røroskua inn på lista over truede dyrearter og Smakens Ark

Fra Avlslagets hjemmeside har vi sakset følgende:
Sidet Trønderfe og Nordlandsfe (STN) stammer fra det gamle, opprinnelige feet i Trøndelag og Nord-Norge. Det var flere lokale varianter, Rørosfe, Trysilfe, Snåsafe, Nordlandsfe og Finnmarksfe med flere som etter hvertble samlet til “SidetTrønderfe og Nordlandsfe” Det er et fjellfe av tilsvarende type som det gamle feet i nordlige deler av Sverige og Finland.

Rasen er godt tilpasset norske forhold, og et sterkt og delvis naturlig utvalg har gjennom århundrene har gjort at rasen er småvokst, fruktbar, helsesterk og nøysom. STN er først og fremst et mjølkefe, med moderat kroppsstørrelse, finlemmet og flink til å ta seg fram i all slags terreng. Gjennomsnittlig levende vekt for voksne kyr ligger på vel 400 kilo. Mankehøgden er ca 120 cm. Rasen er naturlig kollet, og som oftest svartsidet. Fargefordelingen varierer fra ensfarget svart med kvit “ål” (stripe) etter ryggen og under buken, til nesten helt kvite dyr med svart mule og svarte ører. Raudsidete, brandsidete og gråsidete dyr forekommer også.

Middels mjølkeavdrått for kontrollerte kyr ligger på ca 4000 kilo mjølk med 4,3% feitt og 3,3 % protein. På grunn av den lave kroppsvekta og gode bevegeligheten, tar STN-kua seg godt fram i ulendt terreng i utmark. Tråkkskadene ved beiting på eng blir også mindre enn etter tyngre raser. STN har som andre landraser et variert beitemønster, med stort opptak av lauv og urter, slik at dyra utnytter utmarksbeitet godt. Den moderate størrelsen gjør også at rasen krever mindre plass, og setter mindre krav til innredning i fjøset enn større dyr.

Reproduksjonsegenskapene er gode, med sterk og tydelig brunst og god fruktbarhet. Kvigene er tidlig kjønnsmodne, men produksjonen på første laktasjon er moderat. Kyrne er holdbare, og har ofte god ytelse opp i høy alder. Rasen har et godt lynne, og dyra er rolige og snille både på fjøset og på beite. “Lettstelt, selskapelig, leken, folkekjær og forstandig” er uttrykk som ofte blir brukt av bønder som har erfaring med rasen.

Rasen er ikke særlig godt kjøttsatt etter moderne standard, men egner seg godt til produksjon av mellomkalv. Kjøttet er fin-fibret og med en aning viltsmak. Fettansetningen er “primitiv”, med størstedelen av fettavleiringen rundt innvollene og utenpå muskulaturen. Dette gjør selve kjøttet magert.

Siste nytt
Tirsdag 17.februar vart ekte Røroskumjølk servert frokostgjestane på Røros Hotell. Dette er et prøveprosjekt satt i gang av Rørosmeieriet og Røros Hotell. Mjølka som vart tappa på Rørosmeieriet kom frå Asbjørn Slettan på Tolga. Om mjølka slår an på Røros Hotell, er håpet at også fleir storhushaldningar i Røros-området/ fjellregionen etter kvart vil servere Røroskumjølk. Da vil det bli behov for fleir produsentar! Som alle produkt frå Rørosmeieriet, er også Røroskumjølka produsert økologisk.

Erling Findland i Nordisk Genbank Husdyr sier: Melk av Rørosku har høyt innhold av protein og fett. Melken har dessuten høyt innhold av kappa-kasein(nesten høyest i verden) hvilket gir melken gode ysteegenskaper.

Rørosavisa Fjell Ljom forteller om en undersøkelse gjort av Matforsk og Norges Landbrukshøgskole
Åtte av ti ytrefileer som ble undersøkt hos STN-storfeet karakteriseres som svært møre og saftige.
Dette er langt over gjennomsnittet for norsk biffkjøtt, sier Tore Jarmund hos Matmerk. Det unike ved dette kjøttet er at det er både mørt, saftig og magert. En sannsynlig forklaring er at mørheten ligger i genene. I testen som ble gjort av ytrefileen til 17 STN dyr i ulik alder, og 30 årsgamle NRF-okser (Norsk rødt fe), var mørhetsgraden mye mindre varierende hos Røroskua enn hos NRF. –Mørhet er klart den viktigste egenskapen for forbrukerne, derfor er stor variasjon meget ugunstig. Dette er nettopp et problem innen storfekjøttproduksjonen i dag, forteller Jarmund.
Representanter Matmerk syntes kjøttet var svært mørt, og hadde en smak av vilt. –Vi hengte oss på et større prosjekt ved Norsk Landbrukshøgskole for å få testet dette, og fikk dermed bekreftet at smaksprøvene på Røros ikke bare var en tilfeldighet, forteller han.

Vi mener vi her har et grunnlag for arbeidet med å få denne storferasen inn i Smakens Ark og kommer til å arbeide med dette framover. Gjør vi jobben godt kan det også være aktuelt å tenke Røroskua som presidium på sikt.