Januarsammenkomsten i Slow Food Røros handlet om laks. Vi var samlet 13 personer i Optimus kantine på Røros.

Denne kvelden viste nok at vi er litt forutinntatt når vi skal bestemme hva slags laks vi liker, oppdrett eller vill.
Klart det er viktig at ikke villaksbestanden i elvene våre blir ødelagt. De fleste vil vel også mene at det er viktig at næringen generelt må gjøre noe med sikkerhet mot rømning og helsetilstanden i og rundt anleggene sine.
Dette styrer nok litt hva vi forventer når vi skal sammenligne vill- og oppdrettslaks. Det var lite vitenskapelig i denne testen men det var mye smak og følelser.

Først prøvede vi sashimi. Vi brukte hele tiden samme del av fisken til de forskjellige smaksvariantene. Her fant vi en tydelig fargeforskjell på de to tallerkenene. Det var også en forskjell i smak og tekstur uten at det var mulig å si hvilken som var best eller hva som var hva. Dyppet i japansk soya forsvant det meste av smaksforskjellen.
Dette var en blindsmaking så ingen visste hva som var oppdrett og hva som var vill.

Den neste smakingen var gravet laks. Den var laget på tradisjonelt vis med to dagers modning. Generelt var fisken fastere her og vi kunne fremdeles ane en fargenyanse forskjell selv om den nå var mindre. Utover det var det vanskelig å finne noen smaksforskjell som gjorde den ene bedre enn den andre. De to typene ville kunne ligge på samme fat uten at vi ville oppdaget det.

Til slutt ble det et varm-måltid med ovnsbakt laks med potet, agurksalat og en litt syrlig saus ved siden. Her ble det påpekt en forskjell i fettlaget under skinnet men ellers en usikker beskrivelse av forskjellene.

Da laks A og B endelig ble avslørt var det noen som hadde gjettet riktig og noen feil.

Det var felles enighet om at det i meget liten grad er smaken som skal avgjøre om vi skal spise vill laks eller oppdrettslaks.

Skal vi gjøre noe forskjell må det mer være snakk om produksjonsmetoder og miljø og trusselen mot villaksbestanden.